Som en oppvarming til temaet Tro og viten kan du se «Lisa the Sceptic» fra Familien Simpson (Sesong 9, avsnitt 8) online her (sammenfatning finnes her).

Innledningsspørsmål:

• Hvilke syn på tro og viten møter du her?
• Gjenkjenner du noe fra dine omgivelser?

 

Tro og viten

Historisk riss: Fra samvirke til konflikt

Nå man skal reflektere over store spørsmål er det alltid viktig med litt perspektiv: å se hva store tenkere før har ment, og hvordan som ligger til grunn for hvordan vi i dag tenker.

Hos Augustin (død 430 e. Kr) går troen forut for viten: Tro gir forståelse, man må tro før man kan vite. Han skjelner mellom å se og å tro at noe er sant. Vi kan se at noe er sant direkte gjennom våre sanser eller vår fornuft. Det vi ikke selv har sett, må vi basere på tro: tro på hva andre sier. Det meste av vår viten er basert på andre – formodentlig pålitelige – menneskers ord. Han hevder at Bibelen er en bok vi slik må tro, siden vi ikke kan se disse tingene selv, men at den er unikt bekreftet av profeti og undere.

Aquinas (død 1274 e. Kr) skjelner mellom fornuftens og troens sannheter: Fornuftens sannheter er tilgjengelige for alle mennesker, og er slik som Guds eksistens, universets orden og menneskets vesen. Troens sannheter derimot, er noe som fornuften selv ikke kan komme frem til, men som må åpenbares. Dette er sannheter som treenigheten, forsoningen og oppstandelsen. Disse må tros, men også her har Gud gitt «tegnene» profeti og undere som bekrefter åpenbaringen.

Merk: Aquinas reduserer i sitt system ‘tro’ til en måte å vite på, tilslutning til åpenbarte sannheter. Andre sider ved tro som er grunnleggende i NT, faller bort: nemlig tro som tillit. (s.33)

Opplysningstiden kalles også Fornuftens tidsalder: Her videreføres tanken om at fornuften har sitt eget område: Fornuften skal nå gi sikker kunnskap, uavhengig av åpenbaring og tro. Det som blir viktig nå er å sørge for at åpenbaringen («tro») stemmer med det fornuften («viten»).

John Locke er en typisk representant for dette som har preget mye apologetikk siden: 1) Troen må begrunnes med fornuften 2) åpenbaringen må ikke være i konflikt med fornuften. Locke mente at disse fornuftige grunnene fantes, og at profeti og undere er blant slike bevitnelser på den kristne åpenbaringen. Merk at mye av tenkningen startet fra dette utgangspunktet: At troen må tilpasses tidens ‘viten’. Scleiermacher, tross sitt apologetisk anliggende, ble «den liberale teologiens far». Han omfokuserte ved å plassere «tro» bort fra fornuften fornuftens område til følelsenes. I bibelkritikken møter vi et tilsvarende skille mellom kirkens, troens Kristus og den historiske Jesus (se her D.F.Strauss).

(Merk her kontrasten til Craigs posisjon: Han hevder at at den kristne kan vite at hans tro er sann ved den Hellige ånds indre vitnesbyrd. Da blir begrunnelse er ikke nødvendig for å vite at troen er sann.)

I moderne tid fremheves Karl Barth (død 1968). Han nektet for at mennesket i det hele tatt kunne vite noe om Gud. Gud er  «helt annerledes» (wholly other). Kun gjennom et personlig møte med Guds Ord, Jesus Kristus kan vi få sann kunnskap om Gud. Troen på Gud konfronterer altså alle menneskers forestillinger om ham. Rudolf Bultmann (død 1976) tolket «tro» eksistensielt: Enhver grunn eller begrunnelse for troen er imot troens vesen. Det er kun sann tro hvis vi tar imot evangeliet som en eksistensiell beslutning, uten andre grunner for valget. Troen på at Guds Ord bevitner seg selv (selfauthentication) forener disse to teologiene.

Wolfhart Pannenberg hevder at teologien må testes som all annen viten: Påstandene om Jesus må testes av historievitenskapen (som han mener kan bekrefte sentrale grunnsannheter). Alvin Plantinga tar en helt annen retning: Troen på Gud er en grunnforestilling og trenger ingen beviser eller evidens. På samme måte som våre forestillinger selvet og andre (self and other minds) er grunnleggende forestillinger som vi ikke trenger levere bevis eller begrunnelser for, mener han også at Guds eksistens på samme måte er en grunnforestilling (properly basic). Plantingas utgangspunkt er: «a belief is warranted for a person in the case his cognitive faculties are, in forming that belief, funtioning in appropriate environment as God designed them to«. (s. 42)

Merk at Craig skjelner mellom å vite at noe er sant, og det å vise at det er det (s.43).

1. Craig mener at vi kan vite at den kristne tro er sann gjennom Den Hellige ånds overbevisning. Dette gir oss ikke bare en subjektiv forvissning, men objektiv kunnskap om sannheten. Vi trenger altså ikke ytterligere argumenter, beviser eller begrunnelse for å vite at den kristne troen er sann.

Merk: På dette punktet er Craig veldig radikal i synet på den Hellige ånds rolle: ånden gir alene den kristne sikker viten om at kristendommen er sann. Andre kristne apologeter som Gary Habermas og Harold Netland (se fotnote 6 og 7 Peter Williams leksjon Faith and Knowledge) vil hevde at dette er noe problematisk: 1) Craig strekker åndens vitnesbyrd lenger enn NT gjør, og 2) han nærmest utelukker at den kristne overbevist av ånden kan ta feil. Mange apologeter vil heller gi den Hellige ånd en rolle som bekrefter det kristne budskap, og som virker sammen med undersøkelse av grunnene, og også sammen med det kristne fellesskapet.

2. Hvordan kan jeg vise andre at det jeg vet er sant? Også andre kan hevde de har en indre opplevelse av Gud og at de vet at dette er sant. Da må den kristne søke etter kontaktpunkter og felles grunnlag for å vise hvilken av dem som er sann og hvilken ikke. (s. 51 ff.)

Her må man bruke gode argumenter: deduktive (utledning av en konklusjon fra premisser) og induktive (sannsynlighetsargument ut fra observasjoner, en slutning til den beste forklaring). Se forklaring på Wikipedia på induksjon og deduksjon. Det påpekes at argumenter her aldri kan blir 100% sikre, men at det ikke gjør argumentene ubrukelige. Se hvordan han begrunner dette på s. 55.