Før vi går løs på William Lane Craigs apologetikk, er det verdt å ta en liten tur innom helt grunnleggende logikk. Det finnes mange måter å bygge opp logiske resonnementer på. Først må vi skille mellom induksjon og deduksjon.

Induksjon:

I induktiv tenkning tar man utgangspunkt i bestemte enkeltfenomener, som oftest observasjoner.



Jeg har sett veldig mange svaner, og alle er hvite.


Deretter utleder vi en generell konklusjon (en generalisering) på grunnlag av de observerte fenomenene

.

 Alle svaner er hvite.

For å argumentere imot et induktivt resonnement er det i utgangspunktet nok å vise til én enkelt observasjon som gjør generaliseringen ugyldig.

Jeg ser én sort svane. 

Alle svaner er ikke hvite.

Induksjon er en viktig side av etterforskning og historisk forskning. Man observerer så mange ‘spor’  som mulig, og baserer konklusjonen på disse. Vi sier at man leter etter den beste forklaringen på de fakta man har foran seg. En god forklaring er en forklaring som gjør rede for flest mulige fakta, uten å introdusere nye elementer som ikke kan observeres eller etterprøves.

Eksempeloppgave:

Per og Hege ser på TV. Der vises bilder av mørkhudede menn som skriker at Allah er stor mens de skyter mot flyktende sivile. Stemmen forteller at mennene sier de er sanne muslimer, og at de som flykter er kristne. Per og Hege ser dette på TV nesten hver kveld i mange måneder på rad.

Vi har sett veldig mange voldelig menn som sier de er sanne muslimer.

Alle sanne muslimer er voldelige.

Av og til ser Per og Hege dresskledde, norsktalende, mørkhudede menn på TV som sier de er sanne muslimer. Disse mennene er ikke voldelige. De sier at de voldelige mennene Per og Hege har sett på TV ikke er sanne muslimer.

Nå ser resonnementet til Per og Hege slik ut:

Vi har sett mange voldelige menn som sier de er sanne muslimer. 

Alle sanne muslimer er voldelige.

Vi har sett flere ikke-voldelige menn som sier de er sanne muslimer.

…?

Hvordan bør Per og Hege respondere på dette?

• Betvile at de dresskledde, norsktalende mennene er sanne muslimer? 
  • Kanskje de faktisk tror at Islam ikke er voldelig, men dersom de satte seg inn i Islam ville de forstå at alle sanne muslimer er voldelige?
• Betvile at de dresskledde norsktalende mennene er ikke-voldelige?
  • Kanskje de bare later som de ikke er voldelige for å innynde seg hos ikke-muslimer?
• Betvile at de voldelige mennene er sanne muslimer?
  • Kanskje de voldelige mennene bare bruker Islam som begrunnelse for en vold som ikke egentlig har noe med sann Islam å gjøre?
• Betvile at sanne muslimer er voldelige?
  • Kanskje det er de ikke-voldelige mennene som best representerer sann Islam?

Hva synes du Hege og Per bør velge, og hvordan begrunner du det?

Deduksjon:

I deduktive resonnementer tar man utgangspunkt i påstander om at noe er sant, og forsøker å vise at dette leder til bestemte, logisk uunngåelige konklusjoner. Først skiller man mellom premisser og konklusjon. Premissene er påstander som må underbygges av noe annet (observasjon, for eksempel), og konklusjonen er en påstand som underbygges av premissene.

Man skiller også mellom gyldige/ugyldige resonnementer, og sanne/usannepremisser og konklusjoner. Vi kommer tilbake til dette skillet nedenfor.

Hvis premissene fører til konklusjonen, sier vi at resonnementet er formelt gyldig.

Hvis P, så Q

P

Følgelig Q

Dette resonnementet har en form som kalles modus ponens og er alltid logisk gyldig.

 Det er på en mate bare å fylle inn informasjon istedet for bokstavene P og Q. (Det er på en måte dette Craig gjør i sine argumenter). Hvis premissene er sannsynlige er også konklusjonen sannsynlig.

Men hvis premissene ikke leder til konklusjonen sier vi at resonnementet er formelt ugyldig.

Hvis P, så Q

R


Følgelig Q

Dette resonnementet er formelt ugyldig fordi konklusjonen (Q) ikke kan utledes fra premissene. Det kan godt være påstanden Q er sann i seg selv, men den kan ikke begrunnes med dette resonnementet. Da trenger man i så fall et annet resonnement for å underbygge påstanden sin.

Dette skillet mellom gyldighet og sannhet er viktig, for et resonnements gyldighet sier ingenting om hvorvidt konklusjonen faktisk er sann! Hvis resonnementet er formelt gyldig betyr det bare at premissene leder til konklusjonen. For at konklusjonen skal være sann trenger man både formell gyldighet og at premissene er sanne. Dette betyr at det faktisk er veldig vanskelig å bevise noe som helst en gang for alle – høy sannsynlighet er det beste man egentlig kan oppnå.

Det betyr også at deduktive resonnementer i utgangspunktet bare kan kritiseres på to måter: Enten ved å si at ett eller flere av premissene er usanne; og/eller ved å vise at konklusjonen ikke kan utledes fra premissene (formell ugyldighet).

Craig presenterer sine vanligste resonnementer (som Kalam-argumentet eller det moralske argumentet) gjennom de aller enkleste logiske formene for gyldige deduktive resonnementer, som modus ponens.

Kalam-argumentet er for eksempel bygget over modus ponens:

Hvis noe begynner å eksistere, så har det en årsak (Hvis P, så Q)

Universet har begynt å eksistere (P)

Følgelig har universet en årsak (Q)

Eller hans moralske argument, som er en litt mer avansert versjon av modus tollens:

Hvis Gud ikke eksisterer, finnes ikke objektive moralske verdier (Hvis ikke P, så ikke Q)

Det finnes objektive moralske verdier (Q)

Følgelig eksisterer Gud (P)

Dersom motdebattantene til Craig ikke gir argumenter som enten viser at (1) premissene hans er usannsynlige eller at (2) konklusjonen ikke følger fra premissene (noe som er utelukket, siden formen på resonnementet er formelt gyldig), så gir han klar og tydelig melding om at de ikke har gjort god nok jobb. Craig bruker derfor mye tid på å mobilisere støtte i vitenskapen for premissene sine. Så hvis du ikke er enig i premissene, så har du alle referansene hans mot deg. Og hvis du er enig i at premissene er sanne, så må du akseptere at konklusjonen også er sann. Her er han hensynsløs, noe vi kan se et bitende eksempel på her.

Flere ateister er klar over hvor vanskelig dette gjør det å argumentere mot Craig (sammen med Craigs lange erfaring med debatter og hans særegne evne til å komprimere mye informasjon inn i korte setninger). Noen eksempler på hvordan de reagerer på ham kan sees her:

Oversikt over Craigs debatter, og en ateists vurdering av dem:

En ateists tips for å debattere mot William Lane Craig: